Jeg husker det så godt. Blikket til NAV-veilederen da hun så hånden min. Det varte bare et øyeblikk, men det satte seg. Et blikk som ikke trengte ord. Et øyeblikk som sa: «Du er ikke som meg.», avskyen forsvant ett sekund etterpå. 

Og jeg? Jeg bar det med meg. Inn i kroppen. Inn i hverdagen. Inn i måten jeg så meg selv på. Som så mange andres sitt blikk. Begynte å bære den identiteten. Noen som egentlig ikke var meg.

Sosiolog og forfatter Jan Grue snakker om dette som «den andres blikk». Hvordan vi formes, begrenses – til og med lammes – av hvordan andre ser på oss. Og hvordan dette blikket etter hvert blir vårt eget.

Jeg vet hvordan det føles. Når du biter tennene sammen hos legen, nikker hos NAV, blir nummen og glemmer deg selv – fordi du prøver å passe inn i et system som aldri ble laget for deg. Ville de egentlig ha deg, kan du lure mellom avtaler og krav

Men det skjedde noe. Et vendepunkt hos meg

Jeg møtte meg selv i kunstterapien. Så sakte, så veldig sakte, begynte jeg å se med mitt eget blikk. Ikke det blikket som dømmer, krever eller skammer. Men et blikk med varme. Et blikk med verdighet. Et blikk som vet:

👉 Jeg er ikke CP-en. Jeg er ikke avslagene, kampene eller systemet. jeg er noe helt annet, innerst inne og jeg fikk begynt å sortere bort det som ikke var mitt. 

Jeg er hel. Jeg er her. Jeg lever. Jeg er ikke ødelagt. Og jeg har noe å gi. Er et eget liv, et eget lys. Jeg er fortsatt på denne nye veien og har flere ting å se på som vil dukke opp ettersom ferden fortsetter.

✨ Nå vil jeg bruke den erfaringen til å skape rom for andre, støtte andre på sin vei. Ikke bare med kunst og terapi. Men gjennom fellesskap og felles undring over livet og det som bor i hver av oss. Til kraften din. Til verdien din – den du alltid har hatt, men kanskje har glemt.